Kronikk i Bergen Tidende, her i sin fulle lengde:
Da restriksjonene ble innført, var kultursektoren den første som måtte stenge ned, og den siste som fikk åpne. Nå er det nok en gang treghet i systemet som fører til lukkede dører: oppfriskingsdosene med vaksiner ble rullet for sakte ut, og vi holdes for stramt i tøylene etter snart to år i kriseberedskap. Regjeringene har gjennom pandemien handlet etter føre-var-prinsippet, et prinsipp som sier noe om hvordan man skal håndtere manglende kunnskap og vitenskapelig usikkerhet – «bedre føre var enn etter snar». Dette var et godt trekk i begynnelsen av pandemien, der vi så at for eksempel Sverige brukte motsatt strategi. Men i mellomtiden har vi innført noe som nettopp begrenser skaden, nemlig vaksinering. Vaksinering er føre var i praksis! Men ikke engang dette hjelper for kulturarbeiderne som nok en gang har yrkesforbud. Med like udifferensierte tiltak som ved pandemiens start er det krise for den som nok en gang har fått alle sine oppdrag som lydtekniker kanseller, for den som har jobbet i månedsvis for å gestalte en rolle, for den som øver og øver og øver for å holde kvaliteten oppe, når man øver for døve ører. Det kan virke som om myndighetenes ører ikke lytter til fagfolk fra vårt felt, til kulturarbeiderne som kan smittevern til fingerspissene og som nå ser verdien av årevis med hardt arbeid forvitre. Konturene av langtidsvirkningene begynte vi å se i høst, da det var vanskelig å få publikum tilbake til salene, og svært mange av de som skulle ha vært på jobb rett og slett ikke var der lenger. Det er mange utfordringer knyttet til dette, blant annet at det ikke finnes utdanninger for sceneteknikere, så det er ikke slik at man kan bøte på skaden med å lage flere studieplasser. Kan vi være litt mer framsynte enn man historisk sett har vært når det gjelder intensivsykepleiere? Vi vet jo at hadde man utdannet flere for ti år siden, hadde det hjulpet oss i dag. Det som kan hjelpe kulturnæringen, er å stole på at vi er profesjonelle og kan håndtere smittevern på best mulig måte. Kanskje vil ikke alle gå på teater eller konsert før pandemien er totalt ufarliggjort, men det vil redde både helse, selvrespekt og økonomi for en hel sektor å lette på tiltakene og la oss gjøre det vi kan: tilby kulturopplevelser i trygge omgivelser.
På en togreise mellom Bergen og Oslo kan man sitte skulder ved skulder med fremmede i nærmere sju timer. Munnbind skal man ha, men i løpet av disse timene er det naturlig å tro at man inntar både mat og drikke, noe som ikke er forenlig med munnbindbruk. Det er fint og riktig at folk kan besøke sine nære og kjære i høytiden, men hvorfor kan man ikke på samme måte sitte i en kulturarena, skulder ved skulder, eventuelt med en ledig stol mellom seg? I salen kan man også sitte med munnbind, og man skifter ikke sidemann undervegs. I tillegg til munnbind, kan arrangørene sjekke koronapass og tilby hurtigtesting. Selv om vi vet at hurtigtester ikke er 100% ufeilbarlige, er ikke det regimet som nå fører til nedstengning for kultur og serveringsbransjen det heller. Et kulturarrangement der et lydhørt publikum sitter stille så lenge det varer, og ved hjelp av profesjonelle arrangører geleides inn og ut uten fare for smitte, er noe annet enn et julebord.
Etter nærmere to år med pandemi er det viktig å sette kulturaktørene i stand til å opprettholde virksomheten, produksjonskapasiteten og kvalitetsnivået på samme nivå som før. Like mye handler det om å gjenreise kultursektorens selvrespekt og gjenopprette det som før pandemien var så selvsagt: at kulturen er svært viktig i folks liv og av stor betydning for samfunnet som helhet.
Erfaringer fra andre land viser at innføring av koronapass og munnbind på kulturarenaene innebærer at publikum trygt kan fortsette å komme nærmest som vanlig. Holdenutvalget viser dessuten til at de strenge restriksjonene kulturinstitusjonene har vært underlagt, har hatt minimal betydning for den generelle smittesituasjonen i samfunnet, noe som nok en gang understrekes når smittetallene nå stiger. Våre arrangementer overbelaster ikke kollektivtrafikken – de fleste finner sted i et tidsrom der det er lett å holde avstand til øvrige passasjerer. Internasjonale studier viser at store konsert- og scenekunstarenaer er blant de tryggeste fellesarenaene å oppholde seg i – de har gode ventilasjonsanlegg, profesjonelle smittevernrutiner og store arealer.
Aksepten for munnbind i befolkningen har endret seg voldsomt siden pandemien rammet. Det er nå få som ikke ifører seg munnbind i offentlige rom. Om bruk av munnbind gjør det mulig å unngå en meters avstand i våre saler, ønsker vi det hjertelig velkommen – ja, vi kommer til å innføre det på dagen, og sørge for at publikum beholder det på under hele arrangementet. Dette, sammen med framvisning av gyldig koronapass, vil medføre at vi kan gjennomføre våre arrangementer trygt, og med de beste smittevernrutiner. Selv om dette medfører økt arbeidsbyrde for våre arrangører, er det en pris vi gjerne betaler. Vi ser nemlig at det er en usikkerhet hos publikum, de venter med å kjøpe billetter, eller enda verre – de uteblir, fordi det er signaler fra myndighetene om at det er en fare som lurer på fellesarenaene våre. Det er viktig å kunne kommunisere klart og tydelig til vårt publikum hva de kan forvente når de kommer til oss, slik at tillitten som ble tynnslitt og forutsigbarheten som ble rasert under den lange nedstengningen kan gjenoppbygges.
At ordningene for støtte, kompensasjon og stimulering vil opprettholdes så lenge det er nødvendig, tar vi for gitt. Men kultur handler som vi vet om mer enn penger. Nå handler det om tillitssvikt, om at publikum som nøler med å komme tilbake, om uforutsigbare produksjonsforhold, og de som i praksis nå har yrkesforbud, om kvaliteten som forringes fordi folk ikke får utøvd yrket sitt, og ikke minst; om helsen og selvrespekten til de som arbeider i denne sektoren. Vi har en for viktig rolle å spille til å skulle bli satt ytterligere på vent.
